Vi ble en del av det! (New York, New York)

Thanksgiving er en viktig høytid i U.S.A, som blir feiret den fjerde torsdagen i november hvert år. Myten forteller at nybyggerene i Plymouth, Massachussets lærte de nødvendige overlevelsesegenskapene de trengte for å klare seg i den nye verden av en tidligere britisk slave og innfødt amerikaner ved navn Squanto. For å vise sin takknemlighet startet de, etter årets første innhøsting i 1621, umiddelbart en ny høytid hvor de feiret mat og priset gud. Efter sigende inviterte ordføreren også to lokale stammer med på fråtseriet, hvor de atpåtil fikk mat og ble underholdt av nybyggerene (kilde:http://en.wikipedia.org/wiki/Thanksgiving).



Vi ble invitert til feire Thanksgiving, med vår kjære adoptiv-IA (International Assistant), og venn Veronica, hos hennes familie på Long Island, New York. Dette var også en glimrende anledning til å til å oppleve byen som aldri sover, og vi satte derfor av litt ekstrea tid til å utforske dette fenomenet av en plass. Vi møtte ikke noen innfødte amerikanere.










Mandag: Vi ankom Gershwin hostel sent på mandagskvelden etter en busstur som tok en og en halv time kortere enn sjåføren hadde antydet.






Litt forfjemset, og med en følelse av å ha stjelt oss til et lite hull i tiden gikk vi så ut i natten for å feire våre første timer i byen som Frank Sinatra så gjerne ville bli en del(bydel?) av, på bar, men om den aldri sover denne byen, så hender det seg iallefall at den holder stengt. Vi måtte gå langt om lenge før vi endelig fant et sted å slukke våre tørste struper, og når vi omsider fant et vannhull ble det ikke mer enn et par øl, da vi plutselig, og høyst ufrivillig fant oss underholdt av en alkoholisert møbelselger ved navn James. Han syntes åpenbart det var en god løsning for alle at han fortalte oss alt han hadde lært på livets skole, mens vi forsiktig prøvde å ymte frampå om at vi holdt på å planlegge morgendagen i NY og ikke var så mottakelige for hans velmenende men akk så urelevante råd (for eksempel om møbelhandelens verden og hvordan man kan parkere gratis i New York).



Tirsdag: Vi kom oss opp relativt tidlig for å gyve løs på "the city that never sleeps", som vi i ettertid kom til å få oppleve like så godt kunne ha hett "the city that takes all your money" eller "the city that you can't possibly explore by foot alone; you need to take a guided tour by bus even though it's kind of touristy". Men turister var akkurat det vi var, og noen måtte ha skrevet det i fjesene våre imens vi sov, for idet vi sto å kikket på en metro stasjon og lurte på om vi kunne ta den gikk det forbi en mann i femtiårene med ipod som ropte "You guys are going downtown, it's that station" og pekte på den andre siden av gaten. Vi adlød vår anonyme velgjører og
startet en lang ferd rundt om kring i NYC sine gater som inkluderte en tur innom Rockefeller Center, Central Park og ikke Time Square til tross for gjentatte forsøk.





Ettermiddagen gikk med på å trene capoeira på senteret til Mestre João Grande. En av elevene hans holdt treningen, og sjølen satt og så på/sov. Etterpå fikk Didrik overlevert to flasker med tran til mesteren som han ble veldig glad for. Han inviterte oss på bursdagsroda for Mestre Pastinha på søndagen. Vi sa at vi gjerne ville komme, men Laplaces demon visste nok alt da at vi ikke skulle det (betyr dette at vi løy??- kjør debatt.. ). Det ble en sen middag sammen med en tysker vi delte hostel rom med, og en tidlig kveld for slitne gutter.

På lånt tid.

Toppen Bech organiserer sin verden i to kategorier: Herskapelig og ikke. På samme vis kan huset vårt, nå etter snart 3 måneders bruk, også deles inn i to kategorier; gjenstander som lever på lånt tid og ikke.



Denne plantet lever definitivt på lånt tid. Den kom med huset, og det er et under at den enda lever. Teorier på hvordan den enda makter å stå oppreist strekker seg fra at den lever på luft og kjærlighet (begge er det rikelig av på stua) til at jentene som kommer hit på fest vanner den når vi ikke ser på. Petter holder en knapp på at det er David, franske nummer to, som steller den når han kaprer stua for å se på yndlingsprogrammet sitt: Desperate Houswives. Alt er for øvrig bare spekulasjoner, den kan være en kaktus for alt vi vet.



Denne ballen fant vi på vei hjem fra bar en sen og fuktig lørdags kveld. Om det er på grunn av det vi bedrev dagen før eller ikke ser kanskje ut som det har tenkt å forbli et sort hull, men uansett så er det ikke til å stikke under en stol at vi har hatet den lille, grønne, eggformede dingsen siden det øyeblikket vi våknet, påfølgende morgen.
Til tross for dette både eksplisitte og nokså markedsførte hatet tok Petter, i et svakt øyeblikk, med seg ballen i dusjen og vasket og sjamponerte den. (et symbol på vårt ambivalente forhold til amerika?)



Te i dette huset, vil alltid leve på lånt tid så lenge Rèmi og Gaeroid bor her. Noen ganger kan det virke som om de ikke gjør annet enn å pendle mellom kjøkkenet og stuen for og henholdsvis lage og innhalere te. Dette foregår i konjunksjon med noe fransken referer til som "social reading". Det er litt vanskelig å få et begrep om akkurat hva han mener med "social reading", men etter å ha observert fenomenet litt kan det se ut som om det er en blanding mellom å spille hearts på datan, krangle med Gaeroid, sove og se på tv.













Dette er oppvaskbørste nummer tre, og i likhet med sine forgjengere lever den på en svært liten reserve av lånt tid. Det er uvisst om årsaken er maten som blir laget, eller børsteteknikken; det eneste som er sikkert er at det er fransken som står bak. Noen ganger er det vanskelig å avgjøre om han bruker børsten til å rengjøre stekepannen eller stekepannen for å skitne til børsten, da stekepannen aldri er noe særlig renere og børsten ser ut som om noen har forsøkt å grave ut en utedo med den.



Og det fortsetter på kjøkkenet. Det har nemlig vært vært større gjennomtrekk av stekespader i huset vårt, en det har vært fulle australienere på sofaen vår søndag morgen(MANGE!) Sikkert og visst er det også at med det tempoet disse "hjelpemidlene" stekes, kokes og generelt smeltes i stykker, så er det ingen fare(mødre) for at vi blir underernært på div. former for giftig plastholdig kost. Didrik spekulerer litt på om dette kanskje bare er et ledd i en større operasjon for å lage den franske delikatessen, lé stekespád, der hver matlagings-session bare er som smakstilsetning å regne i det store bildet. Mens Petter på sin side imidlertid gjør alt han kan for å sabotere planene, ved å kaste stekespaden hver annen eller tredje uke, og ellers skjelle ut og kjefte på fransken for alt som er galt på kjøkkenet, sånn ca hver tirsdag. Selv om Petter rapporterer å funnet en signifikant illusory correlation mellom stekespadevold og franskens kjøkkenopptredner, viser senere observasjoner at også iren kan være minst like medskyldig i mishandlingen av stekespadene.















Hvis denne stolen har vært halvparten så god å sitte i, som den ser bra bra ut, hadde vi likevel ikke tenkt dobbelt så lite på ikke å kaste den ut. Les: Denne stolen lever på lånt tid og ingen vet hvorfor vi har den enda.

Med denne nye Blogg-posten, er det desverre også en ørliten sjangse for at aktiviteten på den forrige posten lever litt på lånt tid også, men vi satser på at den nylige oppsvingen i kommentarer skal forsette å bevise det motsatte! ;)

Petter`s Commandments

I et inspirert øyeblikk under en av mine kjedeligste klasser ble disse mer eller mindre spesifikke levereglene født. Man trenger ikke følge alle, eller man trenger ikke å følge noen. Noen er åpen for tolkning innenfor rimelighetens grenser, og noen er veldig rett fram. Det beste er for øvrig at det ikke vanker sanksjoner, hverken i dette livet eller etter, om de ikke blir overholdt.

Jeg vil også følge tidsånden og gjør slik at alle kan lage nye bud, på en litt wiki aktig måte. Så bare send inn folkens, om dere har noe på hjertet.


-Drikk en kopp kaffe og spis før forelesning.

-Vær snill mot alle.

-Vær motivert for skolearbeid.

-Les bøker. Av alle slag.

-Vis affekt med handlinger, ikke tanker. Gi en gave til din mor.

-Si unnskyld når det er på sin plass.

-Ikke drikk så sykt mye brus.

-Bann når du blir sur.

-Ha små ritualer.

-Pakk inn gavene du gir bort fint.

-Vask opp rett etter måltidene.

-Lag et fint narrativ for deg selv (ta med det som er flaut!).

-Bli stolt når du får noen til å smile.

-Stol på folk som gjør deg små tjenester.

-Ikke prøv å vær deg selv hele tiden.

-Vær en flink taksonom.

-Ha et stort glass med vann på nattbordet etter den ultimate fylla.

-Ikke stol på sosialpsykologer.

-Ikke vipp på stolen.

-Les på skolen. Gjør hobby hjemme.

-Ikke drikk kaffe etter seks om kvelden.

-Legg til godviljen.

-Smil, for det er fint og lurt.

-Ikke bli sittende fast. Generelt.

-Ha ting rundt deg som lukter godt.

-Lær noe nytt hver dag.

-Dans når du har lyst.

Tur til Cape Cod og omegn.

I regi av en liten kvinnelig convict ved navn Chantelle og Didrik dro vi, med et knippe internasjonale studenter, til Cape Cod den andre helgen etter at vi hadde flyttet inn i huset vårt. I følge lokalbefolkningen var det på høy tid å besøke denne delen av staten før godværet forsvant. I retrospekt viste det seg at det ikke egentlig var noe hastverk da sommeren ikke hadde tenkt å slippe taket før et lite stykke ut i oktober.

Cape Cod er en arm - formet peninsula som er notorisk berømt for å være et mekka for homofile om sommeren. Vi tok buss til Cape Cod på fredag og sov litt på et ganske fint hostel der. Neste dag gikk med på å reise med diverse båter til Nantucket og Martha's Vineyard.


Nantucket er en liten øy 50 km sør for Cape Cod, den er en turistattraksjon og feriekoloni. Om sommeren stiger innbyggertallet fra 10 - til 50 - tusen.


Vi observerer at om Bakklandet har vært en øy, har det sannsynligvis kommet til å vært Nantucket med sin brostein og bryggebaserte arkitektur. Vi trasket rundt i Nantucket hele dagen, og klarte å unngå å besøke hvalmuseumet, som for øvrig er et tilbakepeik på både Nantucket og Martha's Vineyard’s historie som sentre for hvalfart på nittenhundretallet.

Lørdagskvelden tilbrakte vi på et litt strengt, men ok hostel i Martha's Vineyard. På kvelden hev Petter seg rundt å leste genesis i det gamle testamentet for første gang og ble ikke imponert. Adam ble visstnok 930 år. Det har ikke face value engang.

Vi ble derimot meget imponert av stjernehimmelen som Martha's Vineyard hadde å by på. Det oppdaget vi på tur med resten av gruppen som var mer interessert i å ta gruppefoto, lyse hverandre i fleisen med lommelykt og skremme hverandre. Derfor ble det til at vi sakket ned og la oss midt i gangstien i en trekant med en av de andre i gruppen, Pat (en convict), og kikket opp på den store, skyfrie nattehimmelen.

Alt er mye større i Amerika, og det gjelder tydeligvis stjernebildene også. Karlsvogna, eller "The Big Dipper" som de kaller den over her er vannvittig mye større her enn hjemme. En halvtime med stjernetitting under disse forholdene var nok til å få oss svært eksistensialistiske.


Vi forklarte Pat med stor innlevelse at romvesner som observerer jorden med superavanserte teleskop akkurat nå, sannsynligvis bare ser vagt rødlige dinosaurer på grunn av tiden lyset bruker på å nå dem. Rødlige på grunn av Doppler effekten (http://en.wikipedia.org/wiki/Doppler_effect). Vi forble usikre på om dette rørte Pat på et dypt nivå.













Søndagen tilbringte vi på Chappaquiddick Island. Det er en pittliten øy på østsiden av Martha's Vineyard, og vi traverserte den ved hjelp av sykler som vi leide. De fikk vi over ved hjelp av en ferje som gikk en gang i kvarteret. Det var badevær og de fleste handlet deretter. Vi sov på båtturen tilbake til Bawstin.

Amerikansk fotballkamp

Det er første september og strålende sol. Det myldrer av folk. Alle griller overalt, og det ser ut som om regelen som forbyr en å drikke øl på campus er midlertidig opphevet. Er det Independence Day? Har vi vunnet krigen? Feirer folk at vi just flyttet inn i huset vårt? Har Jesus kommet tilbake til jorden fra himmelen? Kommer hele denne posten til å foregå i historisk presens?

Svarene er henholdsvis nei, nei, nei, såklart ikke og kanskje. Grunnen til oppstyret er at Boston Eagles spiller årets første hjemmekamp på Alumni Stadium i dag. Våre amerikanske venner kan fortelle oss at de er gode, og flesteparten har grillet og drukket i "the mods" fra tidlig på morgenen, eller en eller annen gang i går kveld. Vi har tilbakelagt den aller siste turen fra huset til Brenda og BC, og etter en snartur innom det nye huset vårt møter vi noen andre som skal på kampen og hvalfarter inn sammen med horder av medstudenter ikledd gule t-skjorter. Vi har også gule t-skjorter som vi fikk utdelt. På t-skjortene står det "Super Fan". Er vi "Super Fans"? Det gjenstår å se. På vei inn observerer Petter at dette vil utgjøre 50% av hans karriere som tilskuer av lagidrett. Vi marsjerer i flokk og kjenner det bruse i fjærene mens vi entrer stadion. Noen kan fortelle oss at det er plass til 41000 mennesker her. Vi sniker oss inn på student seksjonen (vi kjøpte vanlige biletter fordi vi var sent ute)og lagene løper ut på banen. Forest Wakers blir buet på. Boston Eagles blir hyllet. Vi merker oss at bortelaget har stygge cheerleaders..

Kampen blåses i gang og snart fortaper vi oss i en rus av hyllest, rop, sanger og korpsmusikk. Fløyta går og alle løper tilsynelatende hodeløst rundt og klemmer litt i toppen ti sekunder før det blir et nytt kvarters pause. Livet er herlig, kortskjørtede jenter kastes i været og vi vet knapt hvilken vei laget vårt spiller. I midten av alt oppstusset prøver noen av de amerikanske vennene våre å forklare disse to mer eller mindre motakkelige nordmennene reglene for spillet, men gir fort opp når Petter proklamerer at han kun er her for massesuggesjonen.

Fire timer på stående beina på en svaiende benk kjennes i ryggen, også denne gangen, og selv om det kjennes som det er over før vi aner det, er det foreløpig både første og siste gang vi har satt beina i en amerikansk fotballracket.

Like mye som det er deilig å la massenes bølger skylle over seg, klamrer vi oss fast til strandkanten når bølgene skyller tilbake og prøver å ta oss med ut i det store anonyme havet. Vi har vært på amerikansk fotballkamp- og kom til alt overmål helskinnet fra det.




Petters liste over hva som var kult med kampen:

-Når korpset spilte en liten snutt som vi måtte si vuh! på slutten av
-Alle hadde på seg gule t-skjorter
-Når publikukm, etter hver touch down, kastet jentene i været like mange ganger som BC hadde poeng
-At "vi" vant
-Når det var fem kiser som kastet seg etter kisen med ballen men ikke klarte å fange han
-Når vi buet på cheerleaderne til Forest Wakers
-Når man måtte ta hendene i været, riste med fingerene og si ooooOOOOOOOOHHH

Student Orientation Week

Den siste uka i August markerte vår første uke på Boston College. Det hele åpnet med en kjempstor grillfest i det området på campus som heter "The Dustbowl". Her fikk vi møte IA'ene (international assistant) som vi hadde blitt tildelt og det ble minglet på generell basis. De internasjonale assistentene hadde efter sigende tilbrakt de
siste to dagene på "cultural awareness" kurs, og da briten vår, Andrew, spurte hva de hadde lært om briter fikk han et kjapt svar: "Not to mention your speech impediment". Bli kjent leker på gresset gled over i bowling på Jillian. Vår franske venn Rèmi nærmest frådet da han fikk vite at hans franske førerkort ikke var gyldig som legitimasjon ved Jillian, Boston, MA, USA (det var for øvrig ingenting i forhold til hvor sint han ble ved en senere anledning da vi ble nektet adgang til en uteplass nær campus til tross for at vi troppet opp med pass).

Det som skulle kjennetegne resten av uken var følgende:

-Lange gåturer mellom Brendas hus og Boston College
-Absurde mengder informasjon på dagtid
-College movie stil festing med røde plastikk kopper på kvelden
-Artikulere navnet sitt sakte mange ganger bare for å bli kalt ptr eller ddrk
-En båttur langs kystlinjen til Boston om kvelden (bilder følger).
-Krasjing på sofaer rundt på campus.
-Bud Light (amerikanerne kaller det øl, vi holder med monty python: "It's a little bit like making love in a canoe"




Ny skandinavisk union i anmars?





Petter, Molly, Lucy, og en random fyr



Didrik gjør "the arm thing" på båten utenfor Boston.



Boston at night







Her er noen av jentene fra didriks clustergruppe som ganske raskt adopterte petter også. hun ene jenta heter Fister til etternavn. Det var noen som syntes det var veldig viktig at vi hadde med det..

Brenda

Den siste tiden har vi fått flere klager fra folket på altfor trege opium-leveranser. Siden folket er alt vi har og vi jo tross alt befinner oss i amerika, som hevder å være demokratiets hjemland, kommer vi her med en kort oppsummering av det viktigste fra vi landet og frem til student orientation week.

Huset vi har bodd i frem til nå tilhører tilhører Brenda Bemporad, en kvinnelig psykolog som også er en god kokk, hyggelig og snill og akkurat så gammel at hun kunne vært den en del eldre storesøstra til dine middelaldrende foreldre. Brenda har laget mat til oss kjørt oss på supermarkedet, og kommer stadig med både nyttige og unyttige, men velmenende tips. Rommet vi har bodd på tilhører hennes voksne sønn Adam, og på mange måter føler vi vel at vi fyller mer enn bare soverommet hans etter ham. Brenda har gjort mye for at vi fortsatt skal ha lyst til å bo hos henne, tilogmed tilbydt seg å kjøre oss til skolen når forelesningene begynner opp for fullt i neste uke. Bakgrunnen for dette er nok også litt fordi, man for å komme seg til BC er nødt til å gå en avstand som tilsvarer korsvika-ila, (eller tar 30-40min) bare for å komme seg til nærmeste T eller BC - shuttle som kan ta oss til campus. Dette tar altså både en del tid og krefter, og deres to små menn har gjort dette hver eneste dag og hver vei så langt i uka. Det er også mulig å ta tog til byen og så T ut igjen, men dette koster penger og tar dessuten enda mer tid bl.a fordi halvparten av Bostons T linjer er under fornying og dermed erstattet med buss ol.



Til tross for dette transportmessige handicappet har vi fått med oss både litt av hvert i Boston og omegn. Vi har blandt annet flakket rundt i byen med Remi og Andrew som vi møtte på off - campus housing office. Remi er fra Frankriket, det skjønner vi fordi han hopper over h'ene i ord med h'er, og sier h foran ord uten h. Andrew er fra England, det skjønner vi til dels på grunn av tennene og litt på grunn av at han går rundt å "reckon'er" ting. Vi har letet etter, og funnet, hus sammen med Andrew og Remi og vi skal flytte inn i den 1. september. På en av våre utflukter i Boston Common, en park midt i Boston, møtte vi denne lille kompisen som ikke hadde noe i mot å bli tatt bilde av: