På lånt tid.

Toppen Bech organiserer sin verden i to kategorier: Herskapelig og ikke. På samme vis kan huset vårt, nå etter snart 3 måneders bruk, også deles inn i to kategorier; gjenstander som lever på lånt tid og ikke.



Denne plantet lever definitivt på lånt tid. Den kom med huset, og det er et under at den enda lever. Teorier på hvordan den enda makter å stå oppreist strekker seg fra at den lever på luft og kjærlighet (begge er det rikelig av på stua) til at jentene som kommer hit på fest vanner den når vi ikke ser på. Petter holder en knapp på at det er David, franske nummer to, som steller den når han kaprer stua for å se på yndlingsprogrammet sitt: Desperate Houswives. Alt er for øvrig bare spekulasjoner, den kan være en kaktus for alt vi vet.



Denne ballen fant vi på vei hjem fra bar en sen og fuktig lørdags kveld. Om det er på grunn av det vi bedrev dagen før eller ikke ser kanskje ut som det har tenkt å forbli et sort hull, men uansett så er det ikke til å stikke under en stol at vi har hatet den lille, grønne, eggformede dingsen siden det øyeblikket vi våknet, påfølgende morgen.
Til tross for dette både eksplisitte og nokså markedsførte hatet tok Petter, i et svakt øyeblikk, med seg ballen i dusjen og vasket og sjamponerte den. (et symbol på vårt ambivalente forhold til amerika?)



Te i dette huset, vil alltid leve på lånt tid så lenge Rèmi og Gaeroid bor her. Noen ganger kan det virke som om de ikke gjør annet enn å pendle mellom kjøkkenet og stuen for og henholdsvis lage og innhalere te. Dette foregår i konjunksjon med noe fransken referer til som "social reading". Det er litt vanskelig å få et begrep om akkurat hva han mener med "social reading", men etter å ha observert fenomenet litt kan det se ut som om det er en blanding mellom å spille hearts på datan, krangle med Gaeroid, sove og se på tv.













Dette er oppvaskbørste nummer tre, og i likhet med sine forgjengere lever den på en svært liten reserve av lånt tid. Det er uvisst om årsaken er maten som blir laget, eller børsteteknikken; det eneste som er sikkert er at det er fransken som står bak. Noen ganger er det vanskelig å avgjøre om han bruker børsten til å rengjøre stekepannen eller stekepannen for å skitne til børsten, da stekepannen aldri er noe særlig renere og børsten ser ut som om noen har forsøkt å grave ut en utedo med den.



Og det fortsetter på kjøkkenet. Det har nemlig vært vært større gjennomtrekk av stekespader i huset vårt, en det har vært fulle australienere på sofaen vår søndag morgen(MANGE!) Sikkert og visst er det også at med det tempoet disse "hjelpemidlene" stekes, kokes og generelt smeltes i stykker, så er det ingen fare(mødre) for at vi blir underernært på div. former for giftig plastholdig kost. Didrik spekulerer litt på om dette kanskje bare er et ledd i en større operasjon for å lage den franske delikatessen, lé stekespád, der hver matlagings-session bare er som smakstilsetning å regne i det store bildet. Mens Petter på sin side imidlertid gjør alt han kan for å sabotere planene, ved å kaste stekespaden hver annen eller tredje uke, og ellers skjelle ut og kjefte på fransken for alt som er galt på kjøkkenet, sånn ca hver tirsdag. Selv om Petter rapporterer å funnet en signifikant illusory correlation mellom stekespadevold og franskens kjøkkenopptredner, viser senere observasjoner at også iren kan være minst like medskyldig i mishandlingen av stekespadene.















Hvis denne stolen har vært halvparten så god å sitte i, som den ser bra bra ut, hadde vi likevel ikke tenkt dobbelt så lite på ikke å kaste den ut. Les: Denne stolen lever på lånt tid og ingen vet hvorfor vi har den enda.

Med denne nye Blogg-posten, er det desverre også en ørliten sjangse for at aktiviteten på den forrige posten lever litt på lånt tid også, men vi satser på at den nylige oppsvingen i kommentarer skal forsette å bevise det motsatte! ;)