Vi ble en del av det! (New York, New York)

Thanksgiving er en viktig høytid i U.S.A, som blir feiret den fjerde torsdagen i november hvert år. Myten forteller at nybyggerene i Plymouth, Massachussets lærte de nødvendige overlevelsesegenskapene de trengte for å klare seg i den nye verden av en tidligere britisk slave og innfødt amerikaner ved navn Squanto. For å vise sin takknemlighet startet de, etter årets første innhøsting i 1621, umiddelbart en ny høytid hvor de feiret mat og priset gud. Efter sigende inviterte ordføreren også to lokale stammer med på fråtseriet, hvor de atpåtil fikk mat og ble underholdt av nybyggerene (kilde:http://en.wikipedia.org/wiki/Thanksgiving).



Vi ble invitert til feire Thanksgiving, med vår kjære adoptiv-IA (International Assistant), og venn Veronica, hos hennes familie på Long Island, New York. Dette var også en glimrende anledning til å til å oppleve byen som aldri sover, og vi satte derfor av litt ekstrea tid til å utforske dette fenomenet av en plass. Vi møtte ikke noen innfødte amerikanere.










Mandag: Vi ankom Gershwin hostel sent på mandagskvelden etter en busstur som tok en og en halv time kortere enn sjåføren hadde antydet.






Litt forfjemset, og med en følelse av å ha stjelt oss til et lite hull i tiden gikk vi så ut i natten for å feire våre første timer i byen som Frank Sinatra så gjerne ville bli en del(bydel?) av, på bar, men om den aldri sover denne byen, så hender det seg iallefall at den holder stengt. Vi måtte gå langt om lenge før vi endelig fant et sted å slukke våre tørste struper, og når vi omsider fant et vannhull ble det ikke mer enn et par øl, da vi plutselig, og høyst ufrivillig fant oss underholdt av en alkoholisert møbelselger ved navn James. Han syntes åpenbart det var en god løsning for alle at han fortalte oss alt han hadde lært på livets skole, mens vi forsiktig prøvde å ymte frampå om at vi holdt på å planlegge morgendagen i NY og ikke var så mottakelige for hans velmenende men akk så urelevante råd (for eksempel om møbelhandelens verden og hvordan man kan parkere gratis i New York).



Tirsdag: Vi kom oss opp relativt tidlig for å gyve løs på "the city that never sleeps", som vi i ettertid kom til å få oppleve like så godt kunne ha hett "the city that takes all your money" eller "the city that you can't possibly explore by foot alone; you need to take a guided tour by bus even though it's kind of touristy". Men turister var akkurat det vi var, og noen måtte ha skrevet det i fjesene våre imens vi sov, for idet vi sto å kikket på en metro stasjon og lurte på om vi kunne ta den gikk det forbi en mann i femtiårene med ipod som ropte "You guys are going downtown, it's that station" og pekte på den andre siden av gaten. Vi adlød vår anonyme velgjører og
startet en lang ferd rundt om kring i NYC sine gater som inkluderte en tur innom Rockefeller Center, Central Park og ikke Time Square til tross for gjentatte forsøk.





Ettermiddagen gikk med på å trene capoeira på senteret til Mestre João Grande. En av elevene hans holdt treningen, og sjølen satt og så på/sov. Etterpå fikk Didrik overlevert to flasker med tran til mesteren som han ble veldig glad for. Han inviterte oss på bursdagsroda for Mestre Pastinha på søndagen. Vi sa at vi gjerne ville komme, men Laplaces demon visste nok alt da at vi ikke skulle det (betyr dette at vi løy??- kjør debatt.. ). Det ble en sen middag sammen med en tysker vi delte hostel rom med, og en tidlig kveld for slitne gutter.

På lånt tid.

Toppen Bech organiserer sin verden i to kategorier: Herskapelig og ikke. På samme vis kan huset vårt, nå etter snart 3 måneders bruk, også deles inn i to kategorier; gjenstander som lever på lånt tid og ikke.



Denne plantet lever definitivt på lånt tid. Den kom med huset, og det er et under at den enda lever. Teorier på hvordan den enda makter å stå oppreist strekker seg fra at den lever på luft og kjærlighet (begge er det rikelig av på stua) til at jentene som kommer hit på fest vanner den når vi ikke ser på. Petter holder en knapp på at det er David, franske nummer to, som steller den når han kaprer stua for å se på yndlingsprogrammet sitt: Desperate Houswives. Alt er for øvrig bare spekulasjoner, den kan være en kaktus for alt vi vet.



Denne ballen fant vi på vei hjem fra bar en sen og fuktig lørdags kveld. Om det er på grunn av det vi bedrev dagen før eller ikke ser kanskje ut som det har tenkt å forbli et sort hull, men uansett så er det ikke til å stikke under en stol at vi har hatet den lille, grønne, eggformede dingsen siden det øyeblikket vi våknet, påfølgende morgen.
Til tross for dette både eksplisitte og nokså markedsførte hatet tok Petter, i et svakt øyeblikk, med seg ballen i dusjen og vasket og sjamponerte den. (et symbol på vårt ambivalente forhold til amerika?)



Te i dette huset, vil alltid leve på lånt tid så lenge Rèmi og Gaeroid bor her. Noen ganger kan det virke som om de ikke gjør annet enn å pendle mellom kjøkkenet og stuen for og henholdsvis lage og innhalere te. Dette foregår i konjunksjon med noe fransken referer til som "social reading". Det er litt vanskelig å få et begrep om akkurat hva han mener med "social reading", men etter å ha observert fenomenet litt kan det se ut som om det er en blanding mellom å spille hearts på datan, krangle med Gaeroid, sove og se på tv.













Dette er oppvaskbørste nummer tre, og i likhet med sine forgjengere lever den på en svært liten reserve av lånt tid. Det er uvisst om årsaken er maten som blir laget, eller børsteteknikken; det eneste som er sikkert er at det er fransken som står bak. Noen ganger er det vanskelig å avgjøre om han bruker børsten til å rengjøre stekepannen eller stekepannen for å skitne til børsten, da stekepannen aldri er noe særlig renere og børsten ser ut som om noen har forsøkt å grave ut en utedo med den.



Og det fortsetter på kjøkkenet. Det har nemlig vært vært større gjennomtrekk av stekespader i huset vårt, en det har vært fulle australienere på sofaen vår søndag morgen(MANGE!) Sikkert og visst er det også at med det tempoet disse "hjelpemidlene" stekes, kokes og generelt smeltes i stykker, så er det ingen fare(mødre) for at vi blir underernært på div. former for giftig plastholdig kost. Didrik spekulerer litt på om dette kanskje bare er et ledd i en større operasjon for å lage den franske delikatessen, lé stekespád, der hver matlagings-session bare er som smakstilsetning å regne i det store bildet. Mens Petter på sin side imidlertid gjør alt han kan for å sabotere planene, ved å kaste stekespaden hver annen eller tredje uke, og ellers skjelle ut og kjefte på fransken for alt som er galt på kjøkkenet, sånn ca hver tirsdag. Selv om Petter rapporterer å funnet en signifikant illusory correlation mellom stekespadevold og franskens kjøkkenopptredner, viser senere observasjoner at også iren kan være minst like medskyldig i mishandlingen av stekespadene.















Hvis denne stolen har vært halvparten så god å sitte i, som den ser bra bra ut, hadde vi likevel ikke tenkt dobbelt så lite på ikke å kaste den ut. Les: Denne stolen lever på lånt tid og ingen vet hvorfor vi har den enda.

Med denne nye Blogg-posten, er det desverre også en ørliten sjangse for at aktiviteten på den forrige posten lever litt på lånt tid også, men vi satser på at den nylige oppsvingen i kommentarer skal forsette å bevise det motsatte! ;)