Amerikansk fotballkamp

Det er første september og strålende sol. Det myldrer av folk. Alle griller overalt, og det ser ut som om regelen som forbyr en å drikke øl på campus er midlertidig opphevet. Er det Independence Day? Har vi vunnet krigen? Feirer folk at vi just flyttet inn i huset vårt? Har Jesus kommet tilbake til jorden fra himmelen? Kommer hele denne posten til å foregå i historisk presens?

Svarene er henholdsvis nei, nei, nei, såklart ikke og kanskje. Grunnen til oppstyret er at Boston Eagles spiller årets første hjemmekamp på Alumni Stadium i dag. Våre amerikanske venner kan fortelle oss at de er gode, og flesteparten har grillet og drukket i "the mods" fra tidlig på morgenen, eller en eller annen gang i går kveld. Vi har tilbakelagt den aller siste turen fra huset til Brenda og BC, og etter en snartur innom det nye huset vårt møter vi noen andre som skal på kampen og hvalfarter inn sammen med horder av medstudenter ikledd gule t-skjorter. Vi har også gule t-skjorter som vi fikk utdelt. På t-skjortene står det "Super Fan". Er vi "Super Fans"? Det gjenstår å se. På vei inn observerer Petter at dette vil utgjøre 50% av hans karriere som tilskuer av lagidrett. Vi marsjerer i flokk og kjenner det bruse i fjærene mens vi entrer stadion. Noen kan fortelle oss at det er plass til 41000 mennesker her. Vi sniker oss inn på student seksjonen (vi kjøpte vanlige biletter fordi vi var sent ute)og lagene løper ut på banen. Forest Wakers blir buet på. Boston Eagles blir hyllet. Vi merker oss at bortelaget har stygge cheerleaders..

Kampen blåses i gang og snart fortaper vi oss i en rus av hyllest, rop, sanger og korpsmusikk. Fløyta går og alle løper tilsynelatende hodeløst rundt og klemmer litt i toppen ti sekunder før det blir et nytt kvarters pause. Livet er herlig, kortskjørtede jenter kastes i været og vi vet knapt hvilken vei laget vårt spiller. I midten av alt oppstusset prøver noen av de amerikanske vennene våre å forklare disse to mer eller mindre motakkelige nordmennene reglene for spillet, men gir fort opp når Petter proklamerer at han kun er her for massesuggesjonen.

Fire timer på stående beina på en svaiende benk kjennes i ryggen, også denne gangen, og selv om det kjennes som det er over før vi aner det, er det foreløpig både første og siste gang vi har satt beina i en amerikansk fotballracket.

Like mye som det er deilig å la massenes bølger skylle over seg, klamrer vi oss fast til strandkanten når bølgene skyller tilbake og prøver å ta oss med ut i det store anonyme havet. Vi har vært på amerikansk fotballkamp- og kom til alt overmål helskinnet fra det.




Petters liste over hva som var kult med kampen:

-Når korpset spilte en liten snutt som vi måtte si vuh! på slutten av
-Alle hadde på seg gule t-skjorter
-Når publikukm, etter hver touch down, kastet jentene i været like mange ganger som BC hadde poeng
-At "vi" vant
-Når det var fem kiser som kastet seg etter kisen med ballen men ikke klarte å fange han
-Når vi buet på cheerleaderne til Forest Wakers
-Når man måtte ta hendene i været, riste med fingerene og si ooooOOOOOOOOHHH

Student Orientation Week

Den siste uka i August markerte vår første uke på Boston College. Det hele åpnet med en kjempstor grillfest i det området på campus som heter "The Dustbowl". Her fikk vi møte IA'ene (international assistant) som vi hadde blitt tildelt og det ble minglet på generell basis. De internasjonale assistentene hadde efter sigende tilbrakt de
siste to dagene på "cultural awareness" kurs, og da briten vår, Andrew, spurte hva de hadde lært om briter fikk han et kjapt svar: "Not to mention your speech impediment". Bli kjent leker på gresset gled over i bowling på Jillian. Vår franske venn Rèmi nærmest frådet da han fikk vite at hans franske førerkort ikke var gyldig som legitimasjon ved Jillian, Boston, MA, USA (det var for øvrig ingenting i forhold til hvor sint han ble ved en senere anledning da vi ble nektet adgang til en uteplass nær campus til tross for at vi troppet opp med pass).

Det som skulle kjennetegne resten av uken var følgende:

-Lange gåturer mellom Brendas hus og Boston College
-Absurde mengder informasjon på dagtid
-College movie stil festing med røde plastikk kopper på kvelden
-Artikulere navnet sitt sakte mange ganger bare for å bli kalt ptr eller ddrk
-En båttur langs kystlinjen til Boston om kvelden (bilder følger).
-Krasjing på sofaer rundt på campus.
-Bud Light (amerikanerne kaller det øl, vi holder med monty python: "It's a little bit like making love in a canoe"




Ny skandinavisk union i anmars?





Petter, Molly, Lucy, og en random fyr



Didrik gjør "the arm thing" på båten utenfor Boston.



Boston at night







Her er noen av jentene fra didriks clustergruppe som ganske raskt adopterte petter også. hun ene jenta heter Fister til etternavn. Det var noen som syntes det var veldig viktig at vi hadde med det..